Endelig ble drømmen om å sykle fra Lindesnes til Nordkapp til virkelighet! Her kan du lese om turen, se bilder og få nyttige tips dersom du planlegger din egen sykkeltur fra Lindesnes til Nordkapp.
Det er ikke noen fasit på hvilken rute man skal ta for å sykle Norge på langs. Jeg hadde følgende kriterier for mitt rutevalg:
Helst veier jeg ikke har syklet før
Minst mulig trafikkerte veier
Mest mulig flotte naturopplevelser
Unngå tunneler som er forbudt for syklister
Distanse og høydemeter er ikke vesentlig (innen rimelighetens grenser)
Litt fergefart er gøy
I tillegg ville jeg også få med meg så mye som mulig av Nord-Norge, særlig Øst-Finnmark, da jeg først var der oppe i nord. Dette ga meg en rute på 3 603 km, 38 186 høydemeter og 193 timer, fordelt på 45 etapper og 36 dager.
Ruten er delt inn i tre hovedseksjoner:
Det er kun de to første seksjonene som er nødvendig for å gjennomføre Norge på langs: Et sykkeleventyr fra Lindesnes til Nordkapp. Den siste seksjonen er en ren bonus, men som anbefales på det sterkeste!
Under kan du se bilder og lese om hva som venter på de ulike strekningene. Nederst i artikkelen finnes statistikk, en detaljert liste over etappene med gpx-filer og viktig info til ryttere, samt litt info om pakking og oppsett av sykkel. Ikke nøl med å ta kontakt med oss om det er noe du lurer på!
Seksjon I: Lindesnes - Trondheim
Siden jeg bor i Oslo, virket det mest hensiktsmessig å starte i Kristiansand. Hit er det enkelt å komme med tog. Strekket på omtrent 80 km fra Kristiansand til Lindesnes er perfekt som en prolog. Etter et obligatorisk bilde på Lindesnes fyr, som er Norges sydligste punkt, er det bare å rette snuten nordover og glede seg til alt det som venter.
Mellom Lindesnes og Trondheim finnes det mange ruter man kan velge. Siden jeg tidligere har syklet en del på Vestlandet, valgte jeg en rute som gikk i innlandet, gjennom de mange daler og fjellmassiver Sør-Norge byr på. Det første dalføret på denne ruten er Setesdalen. Nord i Setedalen går ruten videre over til Telemark, via nydelige Dalen og opp mot Rauland, hvor de første av mange, ganske heftige, klatringer venter.
Det er mye spennende historie i disse traktene. På vei nedover mot Rjukan får man for eksempel flott utsikt over Vemork kraftstasjon, kjent for "tungtvannssabotasjen" under andre verdenskrig. Etter Rjukan kan man ta veien over enten Imingfjell eller Vegglifjell. Begge to er flotte rutevalg, men dersom man tar over Vegglifjell passerer man som en bonus Nore
stavkirke fra 1167.
Etter Nore fortsetter ruten videre forbi Rødberg, i retning Hallingdal og Gol, og derfra via Tisleidalen over til Valdres. Østlandet er stappfullt av høydemeter og nok en dose venter på strekningen fra Fagernes til Bygdin. På denne etappen kommer man innom Jotunheimen, og man kan skimte flere av Norges høyeste fjell fra sykkelsetet. Fra Bygdin går ruten videre østover, ut av Jotunheimen, via Mjølkevegen. Dette er en historisk ferdselsåre som har blitt godt tilrettelagt for syklister.
På veien nedover mot Vinstra kan man nyte kontrasten mellom det voldsomme fjellandskapet i Jotunheimen og de frodige, grønne dalsidene i Gudbrandsdalen. Like sør for Vinstra venter den siste store klatringen, opp mot Venabygdsfjell, før man omsider har lagt alle daler og fjell i Sør-Norge bak seg. Strekningen over Venabygdsfjellet er sjeldent vakker, hvor man har fantastisk utsikt mot Rondane.
Fra Folldal fortsatte jeg gjennom Østerdalen, videre nordover, via den historiske gruvebyen Røros, som er et UNESCO verdensarvsted. Den siste etappen mot Trondheim gikk gjennom Gauldalen. Her passerer man også Hessdalen. Med sine uforklarlige lysfenomener har dette området fascinert forskere og UFO-entusiaster i flere tiår. Olav Thon har visstnok sett seg lei av alle konspirasjonsteorier som omgir dette stedet, og hans stiftelse har finansiert forskning som skal bringe klarhet i hva som egentlig foregår i denne dalen. Sannheten er der ute!
Seksjon II: Trondheim - Nordkapp
Veien videre fra Trondheim starter med ferge over til Vanvikan. Dette markerer også starten på et slags ferge-bonanza som varer helt til man ruller i land ved Olderdalen, adskillige hundre kilometer lenger nord. Vel fremme i Steinkjer når man starten av fylkesvei 17, også kalt Kystriksveien, som strekker seg helt til Bodø. Ruten fra Steinkjer til Bodø er virkelig en fest. Den er relativt flat, sammenliknet med Sør-Norge vel og merke, og spekket med severdigheter og flotte naturopplevelser.
Kystriksveien har tydeligvis et godt rykte ellers i Europa også, for mens det i Sør-Norge knapt var andre touringsyklister å se, dukket de opp som troll i eske langs Kystriksveien, i alle slags aldersgrupper, på alle slags mulige ekvipasjer. På flere av etappene langs Kystriksveien oppstod det impromptu pelotoner av touringsyklister, som holdt følge for dagen eller til og med over flere dager.
Helgelandskysten, som er en del av Kystriksveien, var en helt spesiell opplevelse med sin unike blanding av hav og fjell. Her har man også muligheten til å ta en detour til øya Vega, et UNESCO verdensarvsted kjent for sin tusenårige tradisjon med ærfugldrift. På veien nordover får man også ved et par anledninger utsikt til Norges nest største isbre, den mektige Svartisen. På fergestrekket mellom Jektvik og Ågskaret passerer man polarsirkelen, og på turen videre har man dermed mulighet til å oppleve midnattssolen. Like før man når Kystriksveiens slutt i Bodø kan man også stoppe og beundre Saltstraumen, som er verdens sterkeste malstrøm. Den er mest morsom å se på når den er aktiv, så husk å sjekke Saltstraumens timeplan når du planlegger dagen.
I Bodø venter en tre timer lang båttur over til Moskenes i Lofoten. Her kan man virkelig glede seg over at man er syklist. I høysesongen er det trangt om plassen og uheldige bilister kan fort risikere å bli stående på kaia for å vente på neste ferge, eller fergen etter den igjen. På overfarten står Norskehavet rett inn, så dersom det blåser, er det bare å sette sjøbein og ta en Postafen eller to. Det var en stor opplevelse å se Lofoten komme til syne etter hvert som vi nærmet oss land, med disse spisse karakteristiske fjell, innhyllet i tåke. Særlig de sørlige delene av Lofoten er utrolig idylliske, med smale veier, fiskevær spredd rundt omkring, omgitt av den voldsomme naturen. Man kan rent glemme at man er både kald og sliten. Vær innstilt på å møte massivt med trafikk om du tar denne turen i juli. Heldigvis er de fleste bilistene hensynsfulle og det får man også forsøke å være som syklist.
Lengst nord i Lofoten holdt jeg mot nordvest, og tok over til Vesterålen. Andøya er den siste øya i Vesterålen, og det er mulig å sykle både på vestsiden og østsiden av øya. Her bør man absolutt velge vestsiden. Det er vanvittig vakkert. Veien snirkler seg mellom sandstrender på den ene siden og bratte fjell på den andre siden, og det voldsomme Norskehavet står rett inn. Med litt flaks får man med seg en rakettoppskytning fra Andøya space center, som man også passerer dersom man tar vestsiden av øya.
Det siste strekket inn til Tromsø går via Senja, ofte kalt “Norge i miniatyr”. Det er som et eventyr i eventyret å sykle over denne øya, med kritthvite sandstrender og stupbratte fjell.
Like utenfor Tromsø venter Lyngsalpene, som er en nesten 80 kilometer lang fjellkjede. Et mektig skue, med Ullsfjorden på vestsiden og Lyngenfjorden på østsiden.
Etter Alta kommer man etter hvert over Sennalandet og Hatter. Dette er ganske øde og værutsatte strekninger, som føles som skikkelig urørt villmark.
Vel nede i Olderfjord er det bare å tråkke på, oppover mot Nordkapp. Magerøya, som er øya Nordkapp ligger på, er tilknyttet fastlandet med en tunnel. Denne tunnelen er nesten 7 km lang, med stigning og fall på 9 %. Utrolig nok er det tillatt for syklister å sykle gjennom tunnelen, men bruk lys og prøv å ikke tenke på at du på det laveste punktet er mer enn 200 meter under havoverflaten.
På andre siden av tunnelen, er Nordkapp nå omsider innen rekkevidde. Det kan være en god ide å legge opp etappene slik at man stopper for dagen i nærheten av Honningsvåg. Da kan man uthvilt og i sin beste versjon gjøre entre på Nordkapp dagen etter. Det siste stykket fra Honningsvåg til Nordkapp er ikke mer enn 30 km, men med noen seige klatringer føles det lenger enn man skulle tro. Landskapet så langt nord er ganske karrig og det er utrolig værhardt i det strøket. Jeg var heldig, og fikk se Nordkapp i gnistrende sol, men så langt nord skifter det raskt fra solskinn til tåke og tilbake igjen, og det samme med vinden, som kan gå fra vindstille til bra blås på kort tid. Pass på at du er forberedt på alt slags vær!
Dersom man fortsatt har litt krefter igjen, kan man også ta turen ut til Knivskjelodden. Det er nemlig Knivskjelodden som er det nordligste punktet i både Norge og Europa, og ikke Nordkapp. Man kan imidlertid ikke sykle til Knivskjelodden. Du må parkere sykkelen på utfartsparkeringen som ligger like sør for Nordkapp og gå det siste stykket til fots. Gåturen er 17 km tur-retur og terrenget er ikke spesielt krevende. Det er vel verdt turen!
Seksjon III: Nordkapp - Grense Jakobselv
Med Norge på langs i boks, la jeg ut på det siste strekket fra Nordkapp til Grense Jakobselv. Denne siste delen av reisen er veldig annerledes enn de to første delene, og på en måte den fineste, hvert fall dersom man liker åpne landskap og lite folk. Finnmark er Norges største og mest øde fylke, og særlig Øst-Finnmark fremstår vilt og urørt. Landskapet er flatere, det er enorme viddelandskaper og nesten folketomt. Touringsyklistene er heller ingen steder å se. De forsvant etter Nordkapp, med unntak av et par hardlinere som var på langt mer ambisiøse turer enn Norge på langs.
Etter Lakselv tok jeg rett øst, inn på en fylkesvei som går et stykke lenger nord enn E6. Denne veien går forbi Kunes og Ifjord. Her er det noen virkelig flotte strekninger og steder å se, blant annet Ifjordfjellet og Silfar canyon. Etter et par hundre kilometer kommer man tilbake på E6 ved Tana bru. Herfra er det bare å peise på videre inn til Kirkenes. På veien dit kan man more seg med å tenke på at man i Kirkenes er lenger øst enn både Istanbul og St. Petersburg.
Dersom man har tid og krefter igjen når man kommer til Kirkenes, kan en liten epilog til Grense Jakobselv anbefales, på sykkel selvsagt. Grense Jakobselv ligger i et lite dalføre, i skyggen av Harefjellet. Det slo meg som et litt underlig og spøkelsesaktig sted, veldig stille og man kan tydelig se vakttårnene på den russiske siden av elven. Rundt 1870 ble det bygget et kapell i dalen for å markere Norges suverenitet. Dette kapellet står der fortsatt, men noen permanent bosetning i dalen er det visst ikke lenger.
Detaljert etappeinformasjon for Norge på langs: Et sykkeleventyr fra Lindesnes til Nordkapp
Under ligger gpx-filer, tips om steder å overnatte og viktig informasjon om den enkelte etappe. Ta kontakt med oss om du ikke får tilgang til gpx-filene, så ordner vi det. Det er ingen av etappene som inneholder tunneler som ikke er tillatt for syklister, men det kan likevel være greit å ta en titt på disse to tunnelkartene når du planlegger din rute: Statens vegvesens vegkart og Cycletourers nettsted. Særlig sistnevnte er nyttig og baserer seg på innrapporteringer fra syklister om hvordan de forskjellige tunneler oppleves.
Statistikk:
📏 Distanse | ⛰️ Høydemeter | 🦌 Diverse |
Totalt: 3 603 km | Totalt: 38 186 m | Antall etapper: 45 |
Lengste etappe: Tana bru - Kirkenes 144 km | Mest klatring: Valle - Rauland 1 781 m | Antall dagsetapper: 36 |
Korteste etappe: Brønnøysund - Horn 14 km | Minst klatring: Brønnøysund - Horn 59 m | Hviledager: 2 |
Snittdistanse dagsetappe: 100 km | Snittklatring dagsetappe: 1 061 m | Rulletid: 192 timer og 44 minutter |
Høyeste punkt: Mjølkevegen 1080 moh | Snittfart alle etapper: 18.9 km/t | |
Laveste punkt: Nordkapp-tunnelen -212 moh | Fergefarter: 14 |
Gpx-filer og nøkkelinformasjon om etappene
Seksjon I: Lindesnes - Trondheim
Seksjon II: Trondheim - Nordkapp
Seksjons III: Nordkapp - Grense Jakobselv
Pakking og oppsett av sykkel for Norge på langs
For å få en bekymringsfri, komfortabel og trygg tur, samtidig som man ikke knekker verken seg selv eller sykkelen, er det viktig å pakke med seg de rette tingene. Som på de fleste andre områder i livet, kommer man langt med en risikobasert tilnærming. Det betyr i praksis følgende:
Ta med det du vet du trenger å bruke i løpet av en uke. Selv om ukene er mange og veldig forskjellige, trenger man som regel de samme tingene. Ikke legg opp til å se like fresh ut i hverdagen som ellers, og velg ull-klær fremfor syntetiske (bortsett fra bib...)
Ta med ting for å håndtere hendelser som sannsynligvis kommer til å skje, for eksempel punkteringer, regnvær, slike ting. Dette er litt vanskelig å forutse på Norge på langs, for her kan du møte alt fra gnistrende sol til temperaturer ned mot null-punktet
Vurder nøye hva som er lite sannsynlig, men som vil være kritisk for deg å kunne håndtere dersom det skulle skje. Slike ting bør du ta med, for eksempel enkeltmannspakke og kassett- og kjedeverktøy. Særlig nordover fra Tromsø er det langt mellom sykkelbutikkene
Men til syvende og sist, hva akkurat du bør ta med, koker ned til et spørsmål om personlige preferanser og risikoappetit. Som bildene under viser, foretrekker jeg heller å ta med litt for mye, enn litt for lite. For øvrig er spørsmålet om pakking, virkelig et av de store spørsmålene her i livet. Det vil lede for langt å detaljere pakkelisten her. Men dersom du vil lese mer om hva som er i baggene, har vi skrevet en egen artikkel om det: Hvordan pakke for langtur på sykkel.
Like viktig som pakkingen, er hvilken sykkel man velger seg og hvordan man setter den opp. På denne turen brukte jeg en Surly Disc Trucker. Denne stål-sykkelen er som skapt for slike langturer. Sittestillingen er ganske oppreist, samtidig som man kan legge seg ned i bukken om man vil. Sykkelen har også godt med fester på både gaffel og ramme. Det er mekaniske skivebremser fra Spyre på sykkelen. Disse har ikke like gode modularisering og bremskraft som hydrauliske bremser. De fungerer likevel mer enn godt nok, selv med fullastet sykkel. Fordelen med slike mekaniske skivebremser er at de kan repareres på veien, uten at man trenger utstyr til lufting. For denne turen valgte jeg Schwalbe Marathon Plus Tour Performance ADDIX 700x38c. Disse ruller bra, er holdbare, tåler både asfalt og grus, og har Schwalbes beste punkteringsbeskyttelse.
For å redusere belastningen på bakhjulet, som allerede har det meste av ryttervekten, har jeg funnet ut at det fungerer godt å ha det meste av bagasjen foran. Bagasjestativet foran er Surly Nice Rack 2.0. Det er solid og fungerer med de fleste sykler og vesker. Veskene foran er fra Brooks og de er virkelig vanntette, også over tid. Seteraketten bak er fra Revelate Designs. Den gjør det mulig å fjerne baggen, uten å fjerne selve festeanordningen. Veldig praktisk, og den veiver ikke frem og tilbake.
Opprinnelig er Surly Disc Trucker satt opp med 3x9-giring: 48t x 36t x 26t / 9t. For å holde oppsettet så enkelt som mulig bygget jeg den om til 1x-giring med 36t / 42t. Tabellen under beskriver utvekslingen dette gir. Dette er selvsagt ikke det samme spennet som man får med et 2x- eller 3x-oppsett, men samtidig har man lette nok gir i bratte stigninger, og god nok fart på strekker og i utforkjøringer.
Comments